Great American Soulbook – ToP

Tower of Power presenterer nok en gang soul med “Capital S” Dette albumet har 4 gjesteartister som setter et varmt preg på skiva. Tom Jones, Joss Stone, Huey Lewis og Sam Moore. Jeg gjennomfører liveblogging mens jeg hører skiva for første gang. Tar for meg låt for låt.

Første låten du møter er “You Met Your Match” Funky låt fylt med Soul og koring. Syns ToP virker uforskammet fresh i denne låten. Gutta begynner tross alt å dra på årene. Alltid like fornøyelig å høre “Doc” spille sin baratonsax. Nevneverdige fenomen som oppstå under låten: Min venstrefot klappet min høyrefot under hele låten, la merke til det når jeg begynte og bli sliten i foten.

Andre låten du møter er “I Thank You (feat Tom jones)” Første som slo meg er at Tom jones har en stemme man kjenner igjen godt. Tom Jones virker som et friskt pust på vokal fronten sammen med Larry Braggs. Foten min fortsetter og bevege seg, hmm. Spasmer er gøy! Sitter med et smil på munnen og skriver under denne låten. Savner en mer markant “Doc” i låta, men så er jeg litt for glad i “the Doc bump”

Tredje låten du møter er “Loveland” Er vell en låt som trekker frem litt for mye klisje tilstander i mitt hode. ToP har som vanlig grooven og alt det der, men teksten og melodien er for meg litt dvask i forhold til kraftsalvene til blåserne  som jeg elsker så godt. Syns ikke Larry passer som vokalist til slike låter. Det skal sies at ToP sine låter er stort sett “catchy” uansett.

Fjerde låten du møter er “It Takes Two (feat Joss Stone)” Starten er for meg utradisjonell og stillig, aka Ståle Still Litt roligere låt en de tre første, men GUD for en stilig duett med Joss Stone og Larry Braggs. Blåserne legger en fin atomsfære rundt vokalistene og fikk smilet tilbake hos meg etter at Loveland ble en liten nedtur. Joss Stone har en sexy stemme!

Femte låten du møter er “Me & Mrs. Jones” En rolig låt som setter meg nesten i Frank Sinatra stemning til tider. Er ikke stor fan av slike rolige låter, men den er uten tvil behagelig å høre på. Larry Braggs overasker meg med bra gjennomført “ballade”. En låt for når du har nøstet daten i sofan og skal slå på “Mr Don Juan”.

Femte låten du møter er “Star Time (tribute til James Brown)” Soul med stor S! Osser James Brown lang vei av låten. Lyse skrik som gir meg frysninger gjennom kroppen, positivt sådan. Korte skarpe rytmer og kjappe skift pluss atthe Doc is back! Eneste som får meg til å stoppe å bevege meg under låten er når Larry Braggs starter sin repeterende “Baby Baby Baby” øv mer der du Braggs!

Sjette låten du møter er “Mr. Pitful (feat Sam Moore)” Sam Moore er nytt kapitel for min del. Har sikkert hørt han i en eller eller annen sammheng før. “Gla låt!” Smilet sitt på som om jeg skulle ha stiftet det fast. Sam’s stemme har et preg av glede og old school på engang. Starten fikk meg til å tenke tilbake til Blues Brothers filmen av en eller annen grunn. Bluesen og soulen mikses sammen på utpreget måte. Hører også “the Bump from the Doc” godt

Syvende låten du møter er “Heaven Must Be Missing a Angel” Her var tilbake til slowmode klisjeen igjen, ja. Liker ikke Braggs stemme til dette arbeidet. Han er ikke dårlig, men det treffer bare ikke meg. Melodien blir også for fremført på en kjedelig måte. Dere har jo helt syke blåsere for “farsken”, bruk de!

Åttende låten du møter er “Since You’ve Been Gone” Jeg har gospel feel gjennom hele låten, noe som gir meg “feel good” stemning. Hvem kan vell sitte helt stille under allsang fra ei sørstatskirke? Ei låt som får kroppen min til å flyte med låten i god gammel gospelswing.

Niende låten du møter er “Your Precious Love (feat Joss Stone)” Der er duetten tilbake igjen! Syns Larry og Joss passer fint sammen. De er akkompaniert av et velbalansert blåsesegment som ikke presser duett paret ute. Knipsingen i starten gir spasmene mine en fin oppvarming og når den stopper fortsetter de naturlig av seg selv. Denne låten nytes gjerne med et glas Pale Ale. Joss Stone gir meg gåsehud. Det er noe med stemmen som gir meg et inntrykk av en varm aura sprer seg utover låten.

Tiende låten du møter er “634-5789 (feat Huey Lewis)” Huey!, Huey! Nok ei låt som får mitt hode til å dra fram et bilde av Blues Brother filmen. Refrenget er bare kult, for å bruke et litt små lamt ord. “SixThreeFourFive SevenEightNine!” Blues preget setter uten tvil sine spor. Huey Lewis har jeg litt for lite kjennskap til for og kunne plassere han riktig i låten, men han er der som en berømt fønvind. Savnet kanskje litt mer blås, men det kunne også fort ha ruinert stemningsbildet. Francis Rocco Prestia slipper til i deler av sangen, deler sin fingerstyle funk teknikk på en måte som får deg til å ønske at han var med og sang på refrenget (Sannsynligvis detn råeste stemmen du noensinne kommer til å høre).

Ellevte låten du møter er “Who Is He” Vokalen hører ikke helt hjemme for meg her. Virker for meg som om det er lagt demper på blåserne, savner den oomfen fra de som man er vant til. Skulle gjerne sett de med litt mer kraft framtoning. Vokalen blir for sterk for melodien som går i et noenlunde tradisjonell ToP still. Hører litt James Brown preg over vokalen til tider, dette er med på å trekke låten fram litt. Uheldigvis tror jeg at dette blir for meg den svakeste låten på albumet. Det skal sies at intet er direkte svakt med ToP fremførte låter, men denne er albumets grånisse. Ååå dæven-> På slutten av låten syns jeg den tok seg opp helt klart og den har kanskje det som er albumets tøffeste avsluttning. Avslutning bringer inn groovy gitar og “the Doc bump”

Da var jeg ferdi du. Tiden flyger når man lever seg inn i musikken. Er ikke helt sikker på hvor lenge jeg nå har skrevet dette, men jeg brukte mer tid og skrev mye mer en jeg hadde planlagt. “To sum it up”  Likte godt gjesteartistene. De ga et friskt pust i et band som har levert så mye bra fra før av, at de fort kan gå i gamle fotspor.  For å trekke fram et spor man bør lytte til så må det bli låt nummer ti “634-5789″ Jeg sitter å hører på den igjen nå, blir vell tredje om ikke fjerde gangen. Så la meg avslutte med en godbit fra den (Håper ingen copyright personell slakter meg):